Man har bryllupsdag, kona krever middag. Vanligvis trenger hun ikke kreve det, men jeg skulle «løpe» halvmaraton dagen etter og hadde egentlig sett for meg en kveld på sofaen med vann og masse karbohydrater. Ikke sjans; man skal ut, og man vil på Nodee. Nodee har stått på blokka lenge, men det har enten vært fullt eller jeg har krevd Alex eller noe slikt i stedet.
Denne gangen går alt som smurt, og med barnevakt hjemme og gullkort i dresslomma beveger vi oss til vestkanten. Vel fremme får vi beskjed om at bordet vårt ikke er klart, og vi blir plassert i loungen. 
Hovmesteren dukker opp med to glass champagne – på huset siden bordet var forsinket. Vi har ventet kanskje to minutter. Og ett minutt senere blir vi geleidet inn til et bra bord borte fra ståket ved inngangen.
Servicen på Nodee minner meg om Singapore: nivå langt langt langt over det vanlige i Oslo, men ikke personlig og ikke med noe følelse. Jeg foretrekker å bli overkjørt på Palace eller å forsøke og deale med han rare på St. Lars i stedet – folk som brenner for det de serverer, og ikke kun forsøker å unngå kjeft fra sjefen. Tilbake til Nodee. I Singapore ville man aldri måtte vente 20 minutter på vann. Kanskje fordi vi ikke bestilte Voss? På Nodee er nemlig gjestene godt vant. Eller snarere, jålete vant. Vinlisten har masse dyre røde viner som jeg ikke kan forstå går til maten. Det mangler ikke på all verdens fancy råvarer på menyen. Og gjestene, som alle stemmer Høyre og ingen, vel, du har hørt låta, er pent kledd og oppfører seg pent og smiler og ler slik du bare ser på Oslo vest. Ikke en av damene over 60 har Siv Jensen frisyre, mannen tar alltid regningen. Jeg burde altså følt meg hjemme. Det dunkle, hipstamaticfiendtlige interiøret appellerer sikkert til de som har brukt syv siffer på Hennie, for meg er det mest kjønnsløst og datert.
Mat ja. Det har de også. Vi nipper til gratischampagnen og blar gjennom menyen. Mye frister. Av Nigri høres Botan Toro – tartar av jåletunfisk med trøffelolje – eller spesialen med gåselever og and nydelig ut. Isbjørnmaki mangler bamse men har også gåselever. Dim Sum, med kobebiff. Hummer og kongekrabbe i fleng. Kona vil ha crispy duck (og det vil jo jeg også), og gjerne litt sushi. Nodee har svaret: deres Zen meny har en masse retter, blant annet konas ønsker. Gi gass.
Menyen begynner med sashimi. Fra Findus? Noen helt ordinære fiskebiter kommer særdeles pent satt opp på is, med helt ordinær soya og helt ordinær wasabi. Ikke noe ponzosaus. Ikke noe dybde i smaken. Men champagnen er fortsatt god, og ikke minst er den grønne teen den suverent beste jeg har smakt i Oslo.
Det tar seg heldigvis opp. Neste forrett er høydepunktet for kvelden. En grei grillet sjøkreps kommer med en fantastisk «black cod», en grillet torskefisk med nydelig misosaus.
En signaturrett fra Nobu i London, med flott kontrast mellom fisken og den søte sausen. At den sto godt til et glass Riesling var nok mest flaks.
Så sushi. Heldigvis fikk vi Nigri av en annen klasse en den skuffende Sashimien i starten. Svært god ris, flotte biter god fisk. Utvalget var dels klassikere som laks, tunfisk og kveite, men også en rull med kongekrabbe gjort om til noe som så ut til og kunne kjøpes på boks fra Delikat. Og i tillegg gåselever og and. Det siste var enda bedre enn jeg forestilte meg, fantastisk! Kongekrabberullen ikke bare så ut som som noe fra Delikat. Men resten holdt heldigvis høy klasse. Bra.
Første hovedrett var grillet lammecarre, grillet oksekjøtt (trolig indrefillet), samt litt pata negra. Skinken smakte skinke uten å gjøre noe mer ut av seg, kjøttet var, tja, godt, og det kom med en hel masse dyr sopp. Alt lå i «black pepper-, wasabi- and BBQ-sauce», som smakte som noe du plukker opp fra asia-disken på Meny. Er det samlebåndmat med dyre ingredienser som skal til for å få vestkantfolket til å stille i kø?
Crispy duck – «pekingand» – var neste og siste hovedrett. Den korrekte kelneren brukte laaang tid på å vise oss hvordan pannekakene skulle lages, det vil si akkurat slik vi pleier. Skinnet denne kvelden var deilig sprøtt og godt, men det hadde tydeligvis gått utover kjøttet som var noe tørt. Uansett var første pannekake med and, agurk, vårløk og Hoi Sin-saus virkelig velsmakende med god tekstur. Den andre var akkurat som den første, og jeg kjedet meg allerede. Er Crispy Duck godt? Det finnes sikkert helt nydelige varianter, men jeg tror jeg tar det til forrett.
Dessert på asiatiske restauranter pleier å gå fra det kjedelige til det katastrofale. Vår «Crouching Cucumber, Hidden Dragonfruit» – filmen kom i 1985 eller noe slikt? – var sånn midt i. Pen frukt totalt uten smak. Et «shot» med ett eller annet uinspirert som ikke kunne shottes, men måtte spises med skje. Agurkmousse som smakte OK men hadde snerk. En pudding jeg ikke skulle ha spist opp. Jeg får late som det var gratis siden retten var inkludert i menyen.
En udrikkelig enkel espresso ble stående så godt som urørt, regningen kom på noe over 2000 for to personer. Det hadde vært helt akseptabelt for to ganger syv retter med et par glass vin, hadde maten vært topp. På vei til siste bane hjem så min kone og jeg på hverandre og sa i kor: «tja, greit?». Og jeg var der og da enig med min bedre halvdel at jo, ja, vi er nok blitt bortskjemte. Men nå er jeg ikke like sikker. Alle burde kreve at maten lages med passion, kjærlighet og godt håndverk, i stedet for å akseptere middelmådig behandling av dyre råvarer ledsaget av upersonlig service. Det var stapp fullt når vi dro. Fabrikken leverer tydeligvis varene folk vil ha.